Tilfeldigheter gjør at en summende bie

Finner frem til det den alltid har drømt om

En velduftende, strålende vakker rose

Som med sitt røde virker trygg og tiltrekkende

Summende svever bien flere ganger rundt

Bare for å forvise seg om at dette er virkelighet

Den bestemmer seg brått og lander ømt

Stryker varsomt hennes ansikt, for å kunne slippe inn

Rosen har mye av det bien vil ha

Hun åpner seg og slipper den inn

Men noe går galt og han drikker for mye

Han flyr rundt henne nå i summende vellyst

Fortere, raskere for hver eneste runde

Rosen krøker seg sammen og prøver å flykte

Bort fra all støy og beruselse

Hun roper til bien at den må være stille

Men bien hører ikke annet enn seg selv

Til slutt ser den atter på sin kjære, og skremmes

Rosen vakler og har lukket seg inne i seg selv

Bien faller hurtig ned på et blad og blir stille

Det var aldri min mening å skade deg

Hvisker den stille til den svekkede blomst

Kan jeg stelle deg frisk, gjøre det godt igjen?

Lukke deg åpen, ikke for min, men for din egen skyld.

Rosen som bare så vidt er seg selv nå

Sier intet til svar, men takker stilltiende

For all den omsorg den kan få