Sliten åpner jeg sakte vår dør

Utslitt og langsomt stiger jeg over vår terskel

Musklene verker, hodet mitt banker

Lar jakken gli av og sparker skoene av

Med bøyd nakke og hengende armer

Stirrer jeg inn i speilet på gangen

Og ser en blomst som mangler vann

Legger merke til strenge, markerte streker i ansiktet

Er det slik jeg ser ut, slik alle ser meg?

Virker så sterk og usårlig, men det er ikke meg…..

Lister meg rundt mens jeg leter

Og finner deg sovende over kunnskapenes bøker

Svevende sliten slår du øynene opp

Du ser inn i mine øyne, og uten ord forstår du

For hverandre åpner vi oss og blir sårbare

Trykker meg inntil meg mens du kjæler mitt hår

Du gir meg den trygghet jeg av og til savner

Med deg finner jeg tilbake til det sterke i meg

Fingrene dine føler, beveger seg over mitt ansikt

Stryker alle strenge strekker, all tretthet bort

Du kjenner meg, forstår fordi du kan se så langt inn i meg

Du bøyer hodet mitt opp og kysser meg ømt

Og av alt som du gir drikker jeg som blomsten villig

Av alt som jeg gir tar du lykkelig imot

Begge så slitne men likevel sterke for hverandre