Med skarpe kanter står det en klippe ute i vannet

Og kjemper mot havet som har bølger til sin hjelp

Sakte men med omhu slipes klippen rund og glatt

Og kan ei lenger såre andre med sine spisse kanter

På bakken blant gress og strå ute på en eng

Står den der den vakreste rosen som finnes

Så skjønn som den er, har den like fullt spisse torner

Vi klipper den ned og gjemmer dens ynde

For at den ei skal gjøre andre vondt

Katten stryker seg lett mot din fot

Og søker etter varme som du kan gi til den

Den maler veldig høyt, og er tydelig fornøyd

Men du vet at den har klør, som kan klore deg litt opp

Så klørne fjernes, de klippes ned så langt det går

Tilbake er bare to myke ømme poter

Akkurat nå virker allting greit og bra

En klippe uten kanter, en blomst som ikke er

Katte poter uten klør, hva kan du frykte da?

Med tiden er der alltid og bringer lat tilbake

Klippen sprekker opp, og blir atter spiss og farlig

Fra roten dypt i bakken vokser nye blomster opp

Og klørne til katten vil vokse frem igjen

Du vet det veldig godt, at ingen vil vel såre deg

Men likevel kan skarpe kanter forårsake skader

Ikke vær redd for det som kan komme

For katten du koser mangler klørne nå

Mens rosen står i vasen og hvisker ømme ord….