Et tilfeldig møte mellom hun og en valp

Noen ville ha kalte det skjebnen, andre kalt det hell

Hvem kunne vel ant hva dette vil føre med seg ?

Fra første stund et gjensidig bånd

Et bånd av trygghet, lykke og tillit

Men hun ikke være på dette sted så lenge

Den fulgte etter henne med små tålmodige skritt

Og hun ventet på den når den ble for langt bak

På togstasjonen bøyde hun seg omsider ned

Og så inn i dens blanke, skinnende, snille, øyne

"Det er på tide å ta farvel, vi må nok skilles her"

Så hun stille med tårene pressende bak

Toget forsvant med en liten valp forlatt på perrongen

Uten tanke på seg selv, gikk den stille ut i regnet

Ulykkelig merket den ikke…alt regn som strømmet ned

Kun en tanke i dens indre, hun han hadde kjær

Plutselig stod den ved en dør til et varmt og koselig hjem

Sluppet inn, gitt varme men likevel så kald

Ensom lå den der, stirrende tomt ut i luften

Stor blanke øyen som stirret etter henne

Slik lå den der lenge, tørr men fuktig under øynene

Før den ville ut i verden, i søken etter henne

Ikke vite hvor man går, bare gå med stort tålmod

For den som ikke kan skade andre enn seg selv

Kan drømmen kanskje bli virkelig, hvis man håper og har tro…