Ute på det stormfulle hav

Finner to båter sammen i kjernen av stormen

Selv om regnet pisker og bølgene slår

Finner de trøst i å være to

De veksler på å føre an

Lede dem begge mot mer fredelig farvann

Sammen når de ut av denne kraftige storm

Og de kan dele gleden over strålende sol

Men havets strøm og vindens luner

Skiller dem, og fører dem i hver sin retning

Alene, og nå forlatt, seiler de ensomt videre

Minner er det eneste de har igjen fra den andre

Og kanskje et håp ligger dypt i deres indre

Om at de atter skal føres sammen av havets vilje