Fra de fleste øyne renner det av og til tårer

Dette vannet følger linjene i ansiktet

Som elva følger sin vei til havet

Fra mine øyne finner du ikke

Annet enn et uttørket elveleie

Hvor mange år siden, hvor mange år har gått

Siden sist vannet strømmet fritt uten hindring?

Har alltid kjempet mot tårene

Alltid forsterket min demning når det trengtes

Slik at den alltid kunne holde vannet innenfor, skjult

Jeg skulle ikke vise følelser til andre enn meg selv

Men plutselig en merkelig dag

Fant jeg tilbake til følelsen jeg trodde jeg manglet

De var virkelig der, men jeg hadde glemt

Hvordan jeg skulle vise dem fram

Et følelses menneske uten evne til å vise følelser, en liten ironi

Følelsene sitter inne i meg, stikker meg kaldt som et isfjell

Og fjellet vokser lag på lag, blir større

For hver dråpe vann som finner fram og fryser til

Hvor stort kan mitt isfjell bli

Før hele meg kommer ut av balanse, vakler, faller?

Vet jeg trenger hjelp til å sprenge demningen, før den blir for solid

Trenger varme fra andre for å smelte isfjellet til saltvann

Trenger å få kjenne smaken av havsalt på munnen igjen

Ikke før er jeg klar til å fortsette framover